Hvorfor var det bare islendinger som tok vare på den norske sagalitteraturen?
Det er antageligvis ikke skrevet sagaer bare på Island. Mye tyder på at det var skrevet mange sagaer i Norge også, spesielt i Nidaros mellom 1100-tallet og 1200-tallet. Men om det er skrevet sagaer her har de forsvunnet med tiden. De aller fleste sagaer som eksisterte idag ble funnet på den islandske landsbygda på slutten av 1600-tallet. Siden de fleste sagaene som fortsatt finnes var skrevet av folk som bodde på Island, har islendingene ofte fått æren for sagalitteraturen, men nå blir den sett på som norrøn fellesarv. Dette kommer av at det var folk fra Norge som flyttet til Island, og derfor hadde islendingene og nordmennene samme kulturbakgrunn, levemåter og tanker. I tillegg er det mye av det som står i sagaene som har opphav fra eller omhandler hendelser fra Norge, et godt eksempel er Snorre Sturlassons Sagaen om Norges konger. Grunnen tila at det bare er islendinger som har tatt vare på sagalitteraturen er nok fordi den ble funnet før den gik tapt.Bilde (venstre): portrett av Snorre Sturlasson laget av Christian Krogh, hentet fra http://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Krohg
Bilde (høyre): Forsiden av sagaen Ramnkjell, hentet fra http://no.wikipedia.org/wiki/Sagalitteratur
